20.07.09

I går ble lille gullegutten min fem måneder. Tenk som tiden har flydd... hvor blir dagene av? Tenk at det er mer enn fem måneder siden jeg lå på sofaen og så på Dora the Explorer med Aron og POFF der gikk vannet. Alle tanker og følelser som raste gjennom kroppen da. 34 uker, hvordan skal det gå? Det har i hvertfall gått over all foreventning! Livet som mamma til to små er slitsomt og søvnløst, men det er også fullt av kjærlighet, undring over livet og gleden ved de små tingene.

I dag var vi hele familien hos politiets passkontor. En sjelden opplevelse.... To trøtte survete unger, to litt småstressa foreldre. Ta bilder i boksen gikk over ALL forventning, heldigvis, men til tross for at vi var der fem minutter før åpningstiden, var vi ikke ute derfra før etter 50 minutter. Ja ja, nå er det to år til neste gang for barnas skyld, ti år for de voksne.

Aron er forferdelig klengete og mammadalt om dagen. Om det er en forsinket reaksjon på lillebror, eller om det er alderen, vites ei.. spiller egentlig ingen rolle. Er både slitsomt og koselig. Det går seg vel til. Ronny er i hvertfall veldig flink til å ta han, så det ikke blir bare mamma hele tida.

Leggingen ser ut til å gå seg til igjen *bank bank BANK i bordet*. Han gråter fortsatt ved leggetid og prøver å få meg til å sitte ved senga, synge mere osv osv osv, men i dag hadde han nektet å sove på dagtid i barnehagen... resultat; for første gang i sitt liv etter han var liten baby sovn han på sofaen, mens han så på barne TV sammen med Ronny. Satt i armkroken hans, og plutselig var det bare stille. :) Jeg bar han ned, tok av shortsen, lot tannpuss og ansiktsvask være, skifta bleie og putta han i seng.
Utrolig merkelig, og ufattelig deilig for en gangs skyld at BEGGE barna var i seng og sov søtt før halv sju. Nå håper jeg bare at de sover godt natta gjennom. Aron har i hvertfall ikke vært våken og ropt på oss på tre netter nå. Fremgang!