15.06.09 Min vakreste Aron er to år

For to år siden skulle vi endelig etter en lang humpete vei få møte vår vakre lille prins. To lange år hadde vi prøvet og håpet og ønsket oss barn, overraskende ble vi gravide i oktober 2006, og 15. juni 2007 var det planlagt at et langt og strevsomt bekkenløst svangerskap skulle få ende.

Kl ti kom dr. Bødtker inn til oss og tok hull på fosterhinnene. Det var en surrealistisk opplevelse, det varme fostervannet som sildret nedover lårene. Snart skulle vi få møte den lille gutten som turnet så aktivt i magen.

Jeg husker den merkelige stemningen i det vi tuslet gjennom sykehusets ganger, spiste lunsj ute i nydelig sommervær i sykehuskafeen mens vi spente kjente etter. Kom det rier? Var det litt tak i kynnerene? Innom Janne på besøk som hadde født sin vakre sønn bare timer før, kom det til å bli bursdag samme dag mon tro?

Kl tolv ble det bestemt. Ingen rier; vi setter drypp. Og da ble det rier gitt! På 1-2-3 gikk man fra ingen rier til MASSE! Kl tre trengte jeg litt hjelp da undersøkelse viste det bare var 3 knappe cm åpent. Mange timer igjen (trodde vi...). Epiduralen kom som en velsignelse, selv om den bare virket på ene siden ga den meg en deilig pause i rismertene som rev gjennom kroppen.

Kl seks skulle jeg undersøkes igjen. Hadde det skjedd noe der nede? Det var blitt 6 cm åpent og jeg gråååååt av lettelse og lykke. Det gikk fremover, jeg var så glad at jeg tillot Ronny en røykepause. Mens han var ute skjedde det noe; jeg kunne kjenne barnet i livet dreie seg rundt der nede, og med ett var riene sterkere. Kvart over seks måtte jeg ringe på jordmor.

"Jeg har så vondt, kan du hjelpe?"

Hun undersøker meg... til sin egen og min store overraskelse forteller hun at barnet er på vei ut. Jeg har ni cm åpning! Bare et kvarter siden det var seks! Og vips, en ri til, så er det full åpning!!!

Halv sju begynner utdrivningen, nå skal barnet vårt ut i verden. Jeg ligger på siden, trykker og presser og skyver med riene, gråter mellom pga symfysesmertene som kjennes som glødende kull.

Så, på slaget sju, fredag 15. juni 2007, sklir en svarthåret, lodden figur ut av min kropp. Jeg har født en sønn, en liten bylt som hyler til, åpner øynene og kikker deretter stille og nysgjerrig rundt seg. Suger liksom til seg alle inntrykk. Han legges på mitt bryst, han er det vakreste jeg har sett. Han er helt perfekt, og han er VÅR gutt.











3320g veide du, 50 cm lang. Sulten på livet fra første stund. Puppen tok du tak i 20 minutter etter du var født. Vil opp og frem. Aktiv var du i magen gjennom hele svangerskapet. Nysgjerrig, undrende, aktiv og oppsøkende har du vært fra første stund i livet.





Nå er det gått to år siden denne dagen, men jeg glemmer aldri. Det er etset inn i mitt hjerte. Jeg elsket deg fra første stund, og jeg elsker deg over alt på jord, Aron min. Du har gjort livet mitt rikere enn jeg kunne forestilt meg. Du utfordrer meg, gjør meg sint som søren, gjør meg ydmyk for livets mirakel, gjør meg lykkelig, du lærer meg å leve og være et bedre menneske.

Du er en fantastisk herlig liten gutt. Springer rundt, er høyt og lavt. Elsker fotball over alt på jord, det går en kule varmt her iblant når ballene sparkes i vegger, opp på bord, gjennom luften så det suser. Du har et balltalent som er stort for en så liten gutt, og vi ser på deg med undring og beundring.
Lage mat er også stas. Jeg kan jo knapt stå ved benken i to sekunder før du har hentet stolen din og skal stå ved siden av meg og hjelpe til.
Storebror har du også blitt, og jeg blir rørt av å se hvor glad du er i lillebroren din. Henter smokk når han gråter, stjeler smokken hans og tar den selv når han ligger fornøyd og sutter. Koser og klapper, vil holde og hjelpe til.
Du er en sjarmør uten like, sjarmerer alle rundt deg, fra besteforeldre til mannen du møter på gata og slår av en prat med. Prater om dyr, mennesker, gravemaskiner og lastebiler.

Jeg elsker deg, store lille Aron vår. Du er en gutt det ikke finnes maken til, og jeg er så stolt av å få være mamma'n din.



















To lubne små armer
strekkes mot meg
to ivrige øyne
jeg elsker deg.

To lubne små armer
holder hardt om min hals
et vått kyss på munnen
svinger oss i en vals.

To lubne små armer
to hender så små
to bein med små tær
han har lært seg å gå.


To lubne små armer
holder hardt, trenger trøst
trett og mykt lite kinn
hviler trygt mot mitt bryst